Vera Rubicon

Vera Rubicon

Skriver om verdens tøffeste Leon!

...og vår situasjon med Jacobsen syndrom, Paris-Trousseau syndrom, Cerebral Parese, hjerneblødning og det å være mamma til et funksjonshemmet barn.

Playa del Ingles

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, February 01, 2010 22:48:55

Også dro vi på sydentur igjen! smiley
Nå har det seg slik at min mor og far allerde hadde bestilt denne turen til Playa'n for et halvt år siden og vi skulle overraske dem ved å bare komme til hotellet deres, men i siste liten, så hang min søster og hennes datter seg på turen og skulle ta samme fly som gamlingene, så da ble vi nesten nødt til å avsløre overraskelsen en uke før avreise. Men det skortet allikevel ikke på overraskede ansikter da de fikk greie på det!

Så da ble det til at vi tok oss 9 dager ferie med sommer, sol og bading på vakre Playa del Ingles. Knut-henrik har jo fortsatt pappaperm, så hvorfor ikke benytte seg av at vi har fri og er friske til en spontan ferietur? Jeg tenker som så at det er nok av de tunge dagene og man vet aldri hva morgendagen bringer, derfor må man ta tak i det gode og unne seg positive opplevelser.

  • Comments(0)//blog.verarubicon.com/#post161

Pappaperm

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, February 01, 2010 19:36:18

Gubben er hjemme... HELE tiden! Først ble jeg ganske så stresset av det, men etter noen dager syntes jeg det var godt å ha han hjemme. Det er rart med hva man venner seg til og jeg må innrømme at jeg har satt stor pris på de 8-9 timene jeg og Leon har hatt hjemme alene på hverdagene. Selvom jeg syntes det var slitsomt at det bare var jeg som måtte gjøre jobben med Leon og far som tok seg av kosen på kvelden.
Også var Knut-Henrik hjemme og kunne ta del i alle avtalene vi har med Leon, DET var deilig det. Han kjører oss rundt og han tar ansvaret for Leon når jeg har lyst til å gjøre noe annet.

Nå er de 6 ukene med pappaperm snart over og jeg synes det har gått veldig fort. Det har vært utrolig deilig å være to om alle oppgavene vi har, selvom det har blitt litt mer husarbeid på meg...smiley Menn som går hjemme søppler utrolig mye..!! he he

Det er ingen tvil om at Leon og pappa elsker hverandre og de har begge to hatt veldig godt av å være så mye sammen denne tiden.

  • Comments(0)//blog.verarubicon.com/#post157

Mami

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, January 04, 2010 22:11:56

This is my beautiful mother who always are there for us. I love you so much Mami, you are my best friend!!!!

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post155

Nyttårsaften 2009

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, January 04, 2010 21:55:36

Nyttårsaften feiret vi i stasjonsveien og alle besteforeldrene var tilstedet. Det var kjempekoselig. Med masse god mat og for ikke å snakke om drikke..he he Her er dagen i bilder:

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post153

Julaften 2009

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, January 04, 2010 21:37:01

På julaften var vi først hos mine foreldre. Der spiste vi nydelig ribbe og pakket opp gaver. Deretter dro vi videre til Knut-Henrik sine foreldre og fortsatte gaveåpningen der... Det ble MANGE gaver. Og Leon fikk masse fint. Det er helt klart morsomt at Leon får gaver!!


Jeg tror jeg kan garantere at det var Knut-Henrik som ble mest overrasket over julegavene i år.. Jeg kjøpte nemlig en Ally kano til han som han har ønsket seg i sju lange og sju brede og han hadde INGEN anelse om at jeg hadde kjøpt det heller ;) Jeg bestillte kanoen på nettet og fikk den levert til mamma på Strømmen. Jeg gledet meg så vanvittig mye til at han skulle få den på julaften, så natt til den store dagen var jeg overbesvist om at jeg ikke kom til å våkne dagen etter og fikk helt noja! Tenk om jeg ikke skulle få oppleve at han fikk gaven sin..??? He he he, jeg er ei skrulle!!!

Knut-Henrik ble faktisk helt måløs da han åpnet gaven fra meg og Leon. Hi hi, det var bare så kjempefantastisk!!!

  • Comments(2)//blog.verarubicon.com/#post152

Lussi Langnatt

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Thu, December 17, 2009 21:47:58

Nå er det en uke igjen til juleaften og jeg forbereder alle våre juletradisjoner, deriblant Lussi Langnatt. Jeg googlet Lussi Langnatt her om dagen for å se om det fantes noe skrevet ned om henne og ble litt forbauset da jeg fant så mye missvisende informasjon om henne. Deriblant at hun er en gammel og stygg kjærring med et forvridd ansikt som kommer natt til 13 desember... Å, nei du, dette stemmer ikke ifølge våre familietradisjoner.

Lussi Langnatt kommer hjem til oss natt til julaften og legger en skål med godteri under sengen vår. Helt tilbake så langt jeg kan huske, så fikk vi beskjed om å legge oss tidlig lillejuleaften fordi Lussi Langnatt ville ikke komme før vi hadde sovnet. Jeg husker jeg lurte slik på hvordan det var mulig at hun visste hvor vi bodde og hvordan hun kom seg inn. Og ikke minst lurte jeg på hvordan hun så ut!
Lussi Langnatt er en vakker fe som er så bitteliten at hun kommer igjennom nøkkelhullet. Hun kommer bare en gang i året og det er den magiske natten før juleaften, da roter hun i skapene til mor og finner julegodteriet som er gjemt bort og hun har med seg mye spennende også. Hun fyller julekurvene på juletreet med godteri og hun legger en spennende skål med julegodt barna aldri har sett før under sengen.

Det var noe nytt og spennende hver gang. Det var alltid en skål vi aldri hadde sett før som var pyntet med en vakker serviett og i skålen lå det godteri som vi ikke fant på butikken. Det var klart min søster og jeg trodde åpenhjertelig på Lussi Langnatt og vi var fulle av forventninger hver eneste jul. Nå må jeg jo innrømme at jeg en tid var overbevist om at Lussi Langnatt og Tingerling var samme person og utseendemessig,så henger nok det litt igjen i min forestilling om hvordan hun ser ut. En annen tanke jeg også har hatt er at hun helt sikkert må være erkefienden til tannfeen ettersom hun forsyner barna med masse godteri...hihi

Denne tradisjonen tok min mormor med seg fra Smøla utenfor Kristiansund og jeg ser hvorfor den har dukket opp i henhold til at mor ville ha barna tidlig i seng på lillejuleaften for å få gjort alt klart til jul mens barna sov.
Denne tradisjonen skal jeg bringe videre og Leon skal få lov til å føle den samme forventningen ved det magiske å vente på Lussi Langnatt.

  • Comments(6)//blog.verarubicon.com/#post150

Om å bygge et nettverk

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Wed, September 30, 2009 09:36:49
Det er aldri lett å være ny et sted, spesielt ikke når man har blitt voksen. Det er ikke som da man var barn og kunne gå bort til en potensiell venn og spørre om å være med å leke lenger...
Vi flyttet til Neskollen i januar og jeg må innrømme at jeg ikke syntes det var spesielt gøy da jeg ikke kjente noen her.

Vi valgte Neskollen da vi fikk oss et rekkehus til en gunstig pris og det så ut til å være veldig barnevennlig her, men etter en stund, så lengtet jeg tilbake til vante trakter og skulle ha gitt mye for å bo i Skedsmo der mine venner og familie holder til.

Men så dukket barselgruppa opp....! Det ble satt sammen først 4 damer fra Neskollen som nå har blitt til fem. Vi bor i gangavstand fra hverandre og vi treffes minst en gang i uken for å gå tur og spise lunsj sammen. Og jeg må få si at dette er en bra sammensatt gjeng med fantastiske damer!

Også fikk man plutselig venner på Neskollen smiley Og det ble faktisk ikke så værst å bo litt unna Skedsmo allikevel.
Nå tenkte jeg at jeg skulle få smittet litt av denne positivitene over på Cathrine som lengter litt tilbake til Lørenskog, så kanskje hun også blir værende..Hi hi smiley

Nå har jeg blitt kjent med fire damer på kort tid og et nettverk begynner å dannes. Noen kjenner noen som kan ett eller annet og andre vet hvor man skal henvende seg dersom man skulle trenge noe og vi bidrar alle med noe.

Takket være barselgruppa, så er det ikke så ille å være ny på et sted allikevel.
Her er vi ute på trilletur i høstsola. Skravla går og vi har det veldig koselig sammen.


  • Comments(0)//blog.verarubicon.com/#post131

Min elskede mann

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Wed, August 26, 2009 19:52:45
Jeg ringte selvfølgelig til Knut-Henrik etter hendelsen på legekontoret i dag og fortalte hvordan ting lå ann og da Knuter'n kom hjem etter jobb, så hadde han kjøpt en bukett med roser til meg!!! Han hadde til og med kjøpt en vase til å ha rosene i! For en herlig mann han er!! smiley




  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post119

Overrasket og sinna!

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Wed, August 26, 2009 19:49:05
Vi byttet fastlage nå slik at vi skulle ha en lege i nærheten av der vi bor. Vi har tidligere beholdt legen der vi bodde tidligere.
Men for å samle alt under ett, så fikk vi oss en ny fastlege.

Jeg sendte denne legen et brev der jeg informerte han om vår situasjon og jeg skrev at jeg håpet på å treffe på en lege som tok oss på alvor og som interesserte seg for vår sak.

Nå har jeg vært hos denne legen to ganger. Den første gangen syntes jeg han ikke respekterte intimgrensene og jeg fant han veldig nerme meg... Han rusket meg i håret og lente seg inntil meg i gangen da jeg ventet på å få snakke med han etter en blodprøve. Hm.. var ikke det litt snodig?
Men jeg blåste det ikke videre opp og konsenterte meg om hvorfor jeg var der.

Dette var igår... i dag kom jeg tilbake for å ta noen flere prøver. Jeg holder på å utrede diabetesen min og det var snakk om hvilke medisiner jeg skulle settes på. Da spør han meg om jeg ammer (noe jeg faktisk hadde informert han om i går at jeg ikke gjorde), men jeg oppfattet ikke hva han sa og sa "hæ"? Da reiser han seg opp og tar tak i puppen min og klemmer på den et par ganger. "Bruker du denne her" sa han da! Jeg ble så satt ut! "Nei, jeg ammer ikke!" Fikk jeg sagt og var veldig sjokkert over at han faktisk hadde reist seg opp og tatt tak i puppen min!

Jeg skal ikke tilbake til han der. Jeg bytter lege og jeg sitter nå og vurderer om jeg skal sende dette legekontoret en klage. Han har for svarte ingen rett til å ta tak i puppen min i et spørsmål om diabetes!

Jeg er ganske skuffet over denne oppførselen og spesielt etter at jeg sendte han dette brevet der jeg ba om forståelse for at vi var i en vanskelig situasjon.
Nå føler jeg meg bare tråkket på!

  • Comments(3)//blog.verarubicon.com/#post118

Terapi hos svigers

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Sat, July 04, 2009 23:35:27
Jeg gikk på en smell tidligere i uken og måtte gjøre et tiltak for å komme meg på bena igjen. plutselig ble det bare for mye og all frustrasjon og sorg gikk ut i sinne på min elskede samboer...

Jeg visste at det jeg gjorde var feil, men jeg hadde ikke noe overskudd til å være hyggelig med han lenger. Og derfor ble det meste han gjorde oppfattet som store irritasjonsmomenter.
Vi har vært igjennom mye, både sorger og gleder, og nå som alt har roet seg, så fikk jeg en skikkelig deperesjon! Det ble så ille at jeg ba om å få snakke med en psykolog...
Er det noe jeg har lært meg, så er det å spørre om hjelp når problemet er for stort til å rettes opp i alene. Og det er ingen som vet hvordan de kan hjelpe hvis man aldri sier ifra. Derfor sa jeg i fra og fikk hjelp med engang.

Nå har jeg snakket med denne psykologen kun engang og jeg fikk noen gode råd og tips som jeg har fulgt. I tillegg, så tok jeg og Knut Henrik en liten time out, så jeg tok med meg Leon og dro til Svigers en liten uke.

Det som er så fantastisk med gode venner og familie er det nettverket som er bygget opp rundt oss. Man finner faktisk den beste psykologen i de folkene som er glade i oss og som bryr seg. Jeg har ikke tall på hvor mange timer farmor og svigerinnen min har måttet høre på mine frustrasjoner denne uken... Det endte med at jeg kjøpte en rosebukett til dem som kompensasjon for at ørene deres hadde gått varme.

Fra å være så langt nede jeg var og å bare fokusere på det negative, så har min lille ferie hos svigers hjulpet meg opp til å bli bra igjen og klare å holde fokuset på det positive igjen! HURRA!!

Da fredagen kom, så hadde jeg og Leon vært borte fra Knut Henrik i noen dager og det var sånn at jeg kjente sommerfuglene i magen da jeg ventet på at han skulle komme. det er så rart hvordan en følelse av vemmelse kan vendes til å bli forelskelse igjen. smiley Nå visste jeg innerst inne at denne vemmelsesfølelsen ikke var reel, men når hele kroppen og følelsene er innstilt på NEGATIV, så blir det sånn. Alt jeg berørte ble til møkk!

Ved å være hos Knuter'n sin familie klarte jeg å hente frem nye krefter og nytt pågangsmot. Det er så MYE å glede seg over om dagen og tenk at det faktisk går så bra med Leon som det gjør! Jeg har en fantastisk mann og en herlig sønn. Jeg er jaggu meg heldig!!!

Jeg spurte tidligere min samboer hva hans superkraft var da vi diskuterte superhelter. han svarte; "Jeg har en lang strikk". Det sier så mye om denne mannen, han finner seg i MYE og har en tålmodighet man skal lete lenge etter! (Nå håper jeg det var "Strikk" han sa, for hvis ikke så mister denne setningen all sin betydning...*ler*)

Det som er det viktige å fokusere på nå er at om jeg skulle bli like deprimert igjen, så må jeg bare spørre om hjelp igjen og huske på de tingene som fikk meg løftet opp. Jeg vet også at det er mange rundt meg som er villige til å støtte oss og det er jeg så uendelig takknemlig for. Jeg er så veldig glad i dere alle.

En ting har jeg funnet ut og det er at det er ikke flaut å innrømme et nederlag! For meg ville det å være deprimert og å snakke med en psykolog vare et nederlag, en svakehet, men det er det ikke lenger. Og jeg håper at jeg med disse ordene kanskje kan hjelpe noen som leser dette som også føler en altomslukende sorg, frustrasjon eller sinne til å ta tak i problemet og tørre å ta skrittet ved å be noen om hjelp.

Det er som jeg sa til min psykolog at jeg føler at problemet med følelsene mine har blitt så stort at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal klare å fikse det igjen... Også bare fikset vi det!! smiley Nå er dette kanskje malt litt sort/hvitt for det tok jo faktisk en uke å komme dit jeg er nå.

Det viktigste er å snakke med noen, få ut alt man går å bærer på og si det gjerne om og om igjen og etterhvert så har man snakket det litt ihjel også finner man plutselig ut at det som var så fælt ikke er så ille lenger.

Jeg har ihvertfall kommet frem til at jeg hadde veldig mye å glede meg over. Jeg måtte bare stilles inn på den positive frekvensen igjen!

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post101

Dødsangst...

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, June 15, 2009 05:56:24
Jeg har vært forkjøla i en uke nå og har hangla litt, men jeg har vel mer eller mindre skjøvet det litt til side.

I gårkveld fikk jeg vondt i bihulene og regnet med at Filler'n! Nå har jeg fått bihulebetennelse. Jeg tok litt smertestillende og la meg, men kl 02.30 i natt våknet jeg med den værste hodepinen jeg noen gang har hatt og i tillegg var hele venstre siden av ansiktet mitt helt nummen. Jeg badet i svette og temperaturen var på 39.
Jeg trodde at jeg rett og slett skulle dø! At nå fikk jeg hjerneslag eller noe og hvordan skulle det gå med Leon???

Jeg fikk panikk og vekket Knut Henrik og vi reise ned på legavakta i natt. Der fikk de konstatert at jeg hadde et høyt blod-undertrykk og en forhøyet crp og at det vare bare en kraftig bihulebetennelse...

Men legen så på meg at jeg faktisk hadde dødsangst og tok seg tid til å stille de rette spørsmålene, så selvfølgelig kom det frem mye av det vi har vært igjennom i det siste og at jeg rett og slett er så utslitt og stressa slik at den minste forkjølelse kan vippe meg av pinnen. Jeg satt lenge inne hos legen og gråt i natt mens Knuter'n og Leon venta. Legen prøvde å overbevise meg om at det ikke var noe farlig som feilte meg og at jeg ikke kom til å dø i dag. Shit! Jeg er jo helt på bærtur...

Jeg er så redd hele tiden! Så redd for at Leon skal bli syk og for at han skal begynne å blø. Så vanvittig redd for at det skal skje noe med han som gjør at han ikke kommer til å leve opp. Og nå som jeg har vært forkjøla, så har jeg vært så veldig redd for at han også skal bli syk. Jeg har ikke tid til meg selv og vil heller ikke ha det! Det er så unødvendig at jeg skal bli dårlig og jeg har IKKE tid til dette. Jeg må passe på Leon!!!
Men jeg kjenner at det er mye nå. Og på fredag fikk jeg konstatert at jeg har diabetes...

Jeg venta bare på å få beskjed om å måtte bli lagt inn på sykehus i natt og at noe forferdelig kom til å skje, men jeg trenger visst bare å vile, slappe av og få senket skuldrene... Men hvordan skal jeg klare det? Jeg er så stressa og vet ikke engang om jeg vill bremse ned og slappe av!! Jeg klarer ikke å overlate Leon til noen andre og jeg har blitt helt kokko og stoler ikke på at noen andre kan ta seg av han. Tenk om noen dulter borti han med noe?? Han får jo blodutredelse på tommelene bare ved å suge totten...! Det skal så lite til. Og jeg er så redd...

Knut Henrik blir hjemme fra jobb i dag slik at jeg kan få prøve å slappe av. Og jeg skal si til meg selv flere ganger; Jeg har ikke fått hjerneslag og jeg skal ikke dø i dag!

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post96

Sommerkjærester

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Tue, June 02, 2009 09:27:51
Det var så deilig å være på Kreta med Leon og Knut Henrik og bare slappe av. Endelig fikk vi være i fred og bare være en liten familie og ikke minst få vært litt kjærester igjen med varme kvelder, middag på restaurant og drikke god vin.









  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post91

Min herlige poseidon

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, June 01, 2009 18:46:36
...heretter kaller vi han bare for Bølge-Knut! smiley



  • Comments(0)//blog.verarubicon.com/#post89

HURRA for Knut Henrik

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Wed, May 20, 2009 10:03:05
GRATULERER MED 30 ÅRS DAGEN DIN I DAG KNUT HENRIK!!!

Min elskede mann fyller 30 år i dag. Vi skulle egentlig feire bursdagen hans nå til helgen, men vi utsatte det og bestilte oss heller en reise til Kreta! Så da blir det 30-års lag i juni istedet.

Jeg elsker deg Knut Henrik og ønsker deg alt godt! 3 ganger HURRA for deg i dag!

  • Comments(2)//blog.verarubicon.com/#post87

Nå starter kampen mot kiloene!!

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Wed, May 13, 2009 22:06:46
Etter en graviditet og 5 mnd med bekymringer sittende på rævva, så må jeg innrømme at kiloene har hopet seg på!smiley

Det var heller ikke spesielt morsomt å finne ut at fjorårets sommer klær ikke passet og at Leon faktisk ikke ser forskjell på mamma'n sin og en flodhest... Filler'n!

Derfor starter kampen mot kiloene nå! Og jeg er veldig spent på hvor mange kilo jeg klarer å ta av når jeg i tillegg hart lille Leon å ta meg av, men jeg skal gjøre mitt beste og jeg har tenkt til å vinne denne kampen!

Jeg heier på Vera!!!! smiley

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post75

Roser

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Tue, May 12, 2009 19:24:02
I dag fikk jeg roser av min Onkel Erik for min innsats som mor og for å ha satt et mirakel til verden. Tusen takk!



  • Comments(0)//blog.verarubicon.com/#post73

Sliten...

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Thu, March 26, 2009 15:13:06
Jeg tror egentlig at jeg ikke visste hva det ville si å være utslitt før Leon kom til verden.
Jeg er aldri uthvilt og jeg har aldri tid nok til å kjede meg. Både hjernen og kroppen er i helspenn hele døgnet. Til og med når jeg står opp er jeg utslitt.
Men allikevel har jeg bra dager nå, jeg er ikke lei meg og deprimert, bare rett og slett sliten av hele opplegget.

Jeg tror nok at jeg sliter meg ut ved tankene om hva som kommer til å skje og om hva som kan skje med Leon og vår hverdag. Jeg vet at det ikke kommer til å bli en normal hverdag slik vi hadde tenk før vi visste om hva som feilte gutten vår og jeg vet at alt må legges opp slik at vår gutt skal få mest mulig kvalitet i sin oppvekst.

Men jeg HAR lyst til å reise på ferie, gjøre mine ting og leve mitt liv. Jeg kan nok gjøre det til en viss grad, men vi må hele tiden tilrettelegge for Leon. Det er ikke bare å bestille en tur til syden... Det er kanskje en egoistisk tanke? Men jeg vet at vi finner en løsning på alt. Vi er i bunn og grunn sterke. smiley

Da jeg tok heisen opp til avdelingen vi er på her om dagen, så drømte jeg meg bort... Og jeg visste at hadde det ikke vært for situasjonen vi er i nå, så hadde jeg vært på første fly mot sol, varme og paraplydrinker.
Men jeg kunne aldri ha reist fra Leon, jeg kan ikke være borte fra han en eneste dag. Det er bare så vidt jeg klarer å være borte fra han om natta når jeg sover hjemme og da har jeg kjærlighetssorg hele tiden.

Jeg er veldig spent på hva fremtiden bringer og hvordan vår hverdag blir. Jeg håper jeg klarer å komme meg litt ovenpå når det gjelder energi også, for såååå sliten som jeg er nå er det ikke noe særlig å være i lengden!

Knut Henrik er også helt utslitt om dagen. I dag måtte han reise hjem til foreldrene sine for å sove etter at han kjørte meg til Ahus.

Vi trenger helt klart en skikkelig energiboost nå! Og jeg ser vel for meg at den kommer med våren, sola og når vi får sønnen vår hjem. Vi må jo bare håpe og tro at alt kommer til å bli bedre smiley

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post32

Dag nr 100...

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Thu, March 19, 2009 09:27:53
Nå er det akkurat 100 dager siden Leon ble født... Og jeg har ikke en særlig god dag i dag.

Vi hadde Leon med oss hjem en tur i går og det ble mer stressende enn det ble koselig. Vi prøvde å legge opp til at det skulle bli fint, men han trengte så mye oksygen hele tiden og han var nødt til å ha overvåkings utstyr og oksygenslange med seg overalt. Tidligere har han kun behøvd oksygen innimellom slik at han kan bæres uten at man må ha med disse slangene med hele tiden. Og når vi da bor i et hus på tre plan, så ble det veldig begrenset hva vi kunne gjøre. Vi måtte være to personer for å kunne bære han rundt, en bærte Leon mens den andre bærte oksygenkolben. Også gikk alarmen av HELE tiden på oksygenmetningen hans! Jeg ble fortvila og det ble til at vi ville komme oss tilbake på Ahus for å være under ordnende forhold med han.

Vi var allikevel hjemme med han til kl 18 og da vi satte oss i bilen, så klarte jeg å klemme fingeren min i bilsetelåsen... Da klarte jeg ikke mer og begynte å grine! Jeg har vel egentlig vært deppa siden også. Og i dag er jeg verdensmester i å tenke negativt.


Planen fremover med Leon er at han skal være på Ahus til han er ferdig med antibiotikabehandlingen, det er 2 uker igjen nå. Og så skal han til Riksen når han blir 5 kg. Imellomtiden skal vi få lov til å få ha han hjemme... Som jeg ser dette nå, så begynner jeg å tvile på at vi får ha han hjemme. Han blir foret opp med sonde og på en uke har han gått opp ca 600 gram. Han veide 3375 i går... Hvis han fortsetter å gå like mye opp i vekt, så nærmer han seg 5 kg innen han er ferdig med behandlingen.
Det er kanskje like greit også, så vi kan bli ferdige med det som skjer på Riksen? Men jeg er redd det skal dukke opp noe nytt hele tiden, slik at det å få lov til å ha han hjemme og få begynne på vårt liv hjemme med vår sønn hele tiden blir utsatt.

Det er ikke noe god følelse at det ikke er vi som foreldrene hans som bestemmer hva som skal skje med vår sønn... Jeg føler at jeg må spørre om lov til å gjøre noe med min egen sønn. Det er alltids ett eller annet som er et hinder. Medisiner han skal ta eller undersøkelser som skal utføres. Til og med maten han får er det sykehuset som bestemmer mengder og tidspunkter... Jeg VET at dette er det rette å gjøre og at sykehuset gjør det som er best for mitt barn, men det er den følelsen av at jeg har fått et barn som noen andre håndterer som gnager meg.

Som sagt; Jeg har ikke noe god dag i dag.
Det ringte en fjåse fra statistisk sentralbyrå til meg sent i går kveld. Jeg hadde så lyst til å la henne få alt av skyld og begynte å heve stemmen til henne. Hun gjorde det nok lurt i å ta hintet og legge fort på...


  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post23

Noen tanker i dag

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Mon, March 16, 2009 20:01:52

Nå har jeg hatt noen bra dager og det får meg til å lure på hva det er som forårsaker at jeg enten har en god eller en dårlig dag...?

På en dag som i dag klarer jeg ikke å fullføre de dårlige tankene. Jeg VET om alt det negative som kan skje med min sønn, men jeg får ikke til å tenke dem i dag. Og hvis jeg prøver er det som om tankene blir regelrett kvalt.

Jeg har allikevel en tendens til å prøve meg på å diskutere med Knuter'n om hva som kan skje med oss og vår livssituasjon dersom det ikke skulle gå bra med det ene eller andre, men da stopper han meg. Han er en evig optimist og hans evne til å se det positive får meg til å holde hodet over vannet.

Og så kommer de dårlige dagen... Det er de dagene vi blir tvunget til å tenke på fremtiden ved at legen ber oss om å forberede oss. Eller at vi er så slitne av hele opplegget med sykehusopphold og at Leon ikke får vært hjemme sammen med oss. Jeg har dager der jeg ikke ser noe lys i tunnelen i det hele tatt og jeg har den følelsen av at alt håp er ute.

Men når jeg har disse bra dagene som jeg har nå, så prøver jeg å finne metoder for å komme meg hit når det virker som om dommedag er nær.. Og i dag velger jeg å tro at alt skal gå bra. Vi har fått en nydelig sønn som vi skal kose oss med og lære opp til å bli en staut kar. Sykdommer og dødsbudskap er ikke velkommen i dag, for det SKAL gå bra!

Så la oss si at jeg lever i en fantasiverden i noen dager, der alt ER fint og ingenting kan ødelegge vår lykke. Gjør det noe? Spiller det noen rolle om jeg ikke til en hver tid må tenke super realistisk? jeg er jo innerst inne fullstendig klar over alle de negative utfallene, men jeg har ikke spesielt lyst til å leve etter dem. Jeg vil gripe dagen og ikke grave meg ned i bekymringer. Jeg vil hente frem alt det som er fint og gjøre det som føles bra. Glede de rundt meg og smile til verden.

Jeg er jo så heldig som har fått en sånn vakker sønn og jeg har en mann som de fleste bare kan drømme om å få. Jeg har rett og slett ikke råd til å gå rundt og deppe for jeg vil så gjærne at de jeg elsker skal holde ut med meg og det gjør de best ved at jeg er glad.

...men så kommer allikevel de dårlige dagene. Og jeg klarer ikke lenger å tenke på samme måte som jeg gjør i dag, hva da..? Sist gang tok det tre dager å komme meg på fote igjen. I tre dager var jeg like lei meg som om Leon allerede skulle ha gått bort.

Jeg håper noen kan få meg til å lese akkurat dette innlegget hvis jeg skulle bli like deprimert igjen. Jeg håper at det jeg skriver nå skal få meg til å huske på ALT det jeg lever for, alt jeg har lyst til å gjøre og hvor mye jeg elsker de menneskene jeg har rundt meg. Jeg har ingen grunn til å ta sorgene på forskudd. Vi lever i dag og ingen vet hva morgendagen bringer!

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post19

En god dag

Knuter'n & VeraPosted by Vera Rubicon Sat, March 14, 2009 22:31:58
Jeg har hatt en av mine beste dager på lenge og det er takket være den snille kjæresten min! smiley
Nå har vi kommet hjem fra kinoen som jeg syntes var knall bra! Knut Henrik holdt ut i 2,5 timer selvom han til tider satt og vred seg i stolen ved siden av meg.. hehe smiley

Vi var først en tur på Egon og spiste middag. Der fikk vi en litt uheldig plassering ettersom det var så fullt der og vi følte at vi ikke kunne snakke privat og slappe av, men vi var ute og spiste sammen og det holdt for meg. smiley

Deretter dro vi på kino på Jessheim og så "Menn som hater kvinner". Jeg hadde lest boka tidligere i sommer da jeg gikk gravid og hadde derfor store forventninger til filmen, og den var drit bra!!! Karakteren Lisbeth Salander er konge rå!! Hun er som en nåtidens superhelt i en skikkelse av en spinkel liten jente. Men i den kroppen der finnes det så mye styrke, både fysisk og psykisk. Og for en vannvittig intelligens... Hun er bare så tøft fremstilt!!

Så nå skal jeg ta fatt på bok nr. 2 igjen. Jeg kom et lite stykke inn i denne boken, men så meldte Leon sin ankomst og etter det har jeg ikke klart å konsentrere meg lenge nok til å kunne huske hva jeg har lest når jeg har nådd ned en side i boken. Det tar liksom litt motet fra meg når jeg må lese samme side 8 ganger og allikevel ikke huske hva som sto der.

Vi bestemte oss for å ta resten av kvelden hjemme, så i natt må nok Leon snakke med pleierne. De er så flinke på Ahus, så jeg bekymrer meg ikke. Dessuten så vet jeg at hvis det skulle skje noe så ringer de med en gang. Jeg regner med at vi er tilbake hos han innen kl blir 11 i morgen formiddag og da skal vi kose masse med lille gullet vårt! smiley

Konklusjon:
Det var litt deilig å bare få lov til å være kjærester igjen i dag. Holde hverandre i hånda på kino og få lov til å senke skuldrene litt. Og i natt skal jeg krype tett inntill min kjære...smiley

  • Comments(1)//blog.verarubicon.com/#post13
« PreviousNext »