Vera Rubicon

Vera Rubicon

Skriver om verdens tøffeste Leon!

...og vår situasjon med Jacobsen syndrom, Paris-Trousseau syndrom, Cerebral Parese, hjerneblødning og det å være mamma til et funksjonshemmet barn.

5. januar 2012 - Fødselen

Prosjekt babyPosted by Vera Rubicon Wed, January 11, 2012 16:02:25
Jeg sov omtrent to timer natt til femte januar. Følelsene mine kunne sammenlignes med alle mine barndoms spenninger før julaften, bursdager og ferieturer ganger 2 millioner! I tillegg var jeg kjempe nervøs og gruet meg noe veldig for selve inngrepet, og for om det skulle være noe galt med babyen.

Knut-Henrik og jeg ankom Rikshospitalet klokken syv om morgningen denne dagen, og alt med lagt til rette for før operasjonen. Leon var hjemme sammen med bestemor og ante fred og ingen fare.
Det ble noe ventetid og Knut-Henrik ble sulten. Både jeg og jordmor oppfordret han til å gå ned i kiosken for å kjøpe seg noe mat, da det fortsatt var noe ventetid før det ble min tur på operasjonsstua. Selvfølgelig måtte Knut-Henrik somle litt og innen han var tilbake igjen, var jeg allerede på vei til operasjon! Jeg fikk litt panikk, for at han skulle komme for sent! Og tenkte at dette var jo typisk! Men jordmor gikk tilbake for å finne han, og de kom tilbake tidsnok. Knut-Henrik iført grønne operasjonsklær og fryktelig spent.

Jeg var så redd! Minnene om keisersnittet da Leon ble født har preget meg de siste tre årene. For meg var dette noe av det verste jeg har vært med på. Redselen for at babyen i magen var død og det å være våken mens noen skjærer i kroppen min. Og nå skulle jeg gå igjennom det samme en gang til.. Og denne gangen har jeg vært klar over dette så lenge jeg har vært gravid.

Jeg satt på operasjonsbordet med Knut-Henrik foran meg da legen skulle sette spinalbedøvelse i ryggen min. Knuter'n prøvde å berolige meg og stryke meg på låret der jeg satt skrekkslagen. Selvfølgelig klarte legen å glippe sprøyten, slik at jeg kjente det rant varmt nedover ryggen min. Dette resulterte i at han måtte sette ekstra bedøvelse, noe som viste seg å være i litt i overkant mye. Jeg ble bedøvet i hele kroppen, til og med hodet ble numment og rart.

Kirurgene begynte å skjære i meg og det tok ikke lang tid før de sa at nå kommer babyen! Knut-Henrik reiste seg opp fra der han satt ved hodet mitt og fikk se hvordan babyen ble dratt ut av magen min. En stor og flott jente som skrek høyt!
Jeg fikk bare så vidt et lite glimt av henne før hun ble tatt med til rommet ved siden av der en barnelege skulle undersøke henne. Knut-Henrik fikk bli med og så på hvordan de tørket,stelte og undersøkte henne. Han fikk også klippe navlestrengen. Alt dette mens han holdt et videokamera i hånden for å kunne vise meg senere.
Jeg fikk nemlig et videokamera i julegave av min fantastiske mann, for å kunne filme akkurat dette og alle fremtidige begivenheter med våre to barn.

Knut-Henrik kom inn igjen med babyen mens jeg ble sydd sammen, og jeg fikk ha henne på brystet i noen minutter. Tårene rant og jeg følte en enorm lettelse da legen sa at hun ikke kunne finne noe galt med henne på dette tidspunktet. Nå gjenstod det bare å ta blodprøver for å finne ut om blodplateverdiene hennes var i orden.

Jeg ble trillet inn til observasjon etter keisersnittet, og lå der ganske medtatt i omtrent tre timer. Sykepleieren som tok hånd om meg var veldig hyggelig, og ettersom jeg våknet mer til hadde vi en koselig samtale mens jeg ventet på å kunne røre bena mine igjen.
Den siste halvtimen jeg lå der kom det en annen pleier for å ta over da hun som var der skulle ha lunsj, og hun var av den mindre hyggelige typen...
Det første hun gjorde var å påpeke at jeg hadde diabetes og at det skyldtes min overvekt!
Jeg ble litt overrasket av å bli snakket til på denne måten da jeg faktisk lå til oppvåkning etter et keisersnitt. Jeg var ganske følelsesmessig ustabil og sårbar. Mine tanker var hos babyen jeg akkurat hadde født, og følelsene var et stort rot etter ni måneders bekymring for antistoffer mot blodplater og hjerneblødninger.
Deretter fortalte hun meg at jeg var nødt til å gå ned MANGE kilo dersom jeg skulle få et godt liv. Hun var så ekkel! Hun kunne like gjerne ha stått der og ropt ut: Din feite gris! For det var akkurat slik hun hørtes ut i hvordan hun snakket til meg.
Og så gikk hun for å gjøre noe annet... Jeg lukket øynene litt, og da jeg åpnet dem, var hun der igjen for å fortsette å trakasere meg. Du ble vel ikke fornærmet for at jeg kalte deg tykk? sa hun. For jeg som fagperson må uttale meg når jeg ser slike tilfeller som deg. Det føltes som å bli slått når man ligger nede. Og jeg som i de fleste tilfeller vet akkurat hva jeg skal si og slår til med en styrke som kan skremme fanden på flatmark, stummet bare til. Jeg orket ikke å ta opp denne kampen. Men jeg tenkte det at dette stygge kvinnemenesket ikke kunne ha det godt med seg selv. Og slik hun omtalte seg selv som fagperson, så burde hun også vite når det er greit å ta opp et slikt emne, og ikke minst vite noe om den man tar slikt opp med.
Jeg lå der og forbannet henne langt inn i svarteste helvette!

Og så ble jeg endelig trillet ned på avdelingen der Knut-Henrik ventet med vår nyfødte baby. Den vakreste lille prinsessen vi noen gang har sett! jeg fikk henne opp på brystet og følte en varm glede bre seg ut i brystet mitt.
Jordmor kom inn til oss og fortalte at svarene på blodprøvene hadde kommet, og hun kunne med glede meddele oss at alt var normalt med babyen vår! Tårene mine sto omtrent en meter ut i rommet, jeg kunne ikke tro at det var sant! Ni måneder med bekymring for det ene og det andre kunne legges dødt! Vi var så heldige som hadde fått et helt frisk barn.

Jeg var rusa på positiv energi og allerede fem timer etter keisersnittet sto jeg opp av sengen. Jeg hadde blitt mamma til Maria Rubicon som hverken trengte blodoverføring eller lange sykehusopphold. smiley

  • Comments(4)//blog.verarubicon.com/#post358